Er det ett uttrykk som preger debattene om ungdomskriminalitet, utenforskap, mobbing, så er det behovet for å bygge laget eller bygge landsbyen.

Skal vi klare det må vi inkludere bredt.

Det er en gordisk knute og krever en radikal endring i måten vi jobber på.

I denne artikkelen bruker vi Urie Bronfenbrenners økologiske systemmodell som ramme.

Skrevet av: Anders Nordanger

Det afrikanske ordtaket It takes av village to raise a child, eller det krever en landsby for å oppdra et barn på norsk, handler om at det krever mange mennesker for å gi et trygt og sunt oppvekstmiljø for barn hvor de får den tryggheten de trenger for å kunne utvikle seg og blomstre - og for at de kan realisere sine håp og drømmer.

I norsk kontekst blir landsbyen fort oversatt til ulike aktører rundt barn og unge og deres bidrag - være seg skole, barnevern, helsestasjon, idrett, kultur osv. Men om vi skal ta landsby-begrepet på alvor må vi også inkludere foreldre, familie, naboer, lokalsamfunnet og beslutningstakerne - og da blir det fort komplisert.

For å bygge en landsby eller et lag rundt barn og unge, må vi anerkjenne at ingen enkelt aktør kan møte alle behov alene. Det krever man vi ser på barn og unges utvikling som et resultat av en helhetlig samhandling mellom ulike aktører, sektorer og fagområder.

Tverrfaglig samarbeid innebærer at ulike profesjoner—som lærere, miljøarbeidere, miljøterapeuter, PPT, BUP og ungdomsarbeidere og andre jobber sammen for å skape en helhetlig forståelse av barnets situasjon og behov. Dette samarbeidet gjør det mulig å se barnet fra ulike perspektiver og å koordinere innsatsen slik at den blir mest mulig effektiv og relevant.

Vi må også zoome ut og jobbe tverrsektorielt, som da inkluderer aktører utenfor de tradisjonelle barne- og ungdomstjenestene - slik som lokalt næringsliv, frivillige organisasjoner, politi, og andre kommunale tjenester. Aktørene i disse sektorene må erkjenne at deres arbeid påvirker barn og unge, selv om deres hovedfokus ikke nødvendigvis er individrettede tiltak.

Når disse sektorene arbeider sammen, kan de bidra til å bygge et samfunn som støtter barn og unge på en helhetlig måte, enten det gjelder trygge nabolag, meningsfulle fritidstilbud, eller gode oppvekstvilkår.

Denne erkjennelsen av at alt henger sammen med alt betyr at vi må anerkjenne de komplekse relasjonene mellom ulike miljøer og aktører, og ta inn over oss at endringer i én del av systemet kan ha betydelige effekter på andre deler.

Eksempelvis kan forbedringer i skolemiljøet også bidra til bedre psykisk helse, som igjen påvirker læring og sosialt samspill. På samme måte kan et godt samarbeid mellom skole og lokale bedrifter bidra til at barn og unge får innsikt i arbeidslivet, noe som kan motivere dem og gi dem en bedre forståelse av fremtidsmuligheter.

Å bygge en landsby rundt barn og unge krever derfor en kollektiv innsats hvor alle aktører er bevisste på hvordan deres arbeid henger sammen med andres, og hvor de samarbeider for å skape et helhetlig og støttende lag. Dette tverrfaglige og tverrsektorielle samarbeidet er en nøkkel for å sikre at barn og unge har de beste mulighetene for å utvikle seg, trives og lykkes i livet.

Ungdomskriminalitet - den hete poteten

Mandag 19. august arrangerte Bergen Kommune, ved henholdsvis bystyrekomité for helse og sosial, og for barnehage, skole og idrett, til seminar om ungdomskriminalitet. Bakgrunnen for seminaret var en kommende politisk sak om ungdomskriminalitet som skal behandles i bystyret i Bergen i september. Det har vært en oppvåkning i Bergen knyttet til situasjonen i enkelte ungdomsmiljøer som har satt fart på ønskene om raske tiltak - fra både kommune såvel som foreldre.

I tillegg til politikere og en lang rekke aktører som jobber med unge, både offentlige instanser erfaringskonsulenter, foreldregrupper og organisasjoner, var forskerne Stian Lid og Monica Rosten fra NOVA / OsloMet invitert for å fortelle hva forskningen sier om både problemstilling og tenkte tiltak.

Rosten viste blant annet til intervjuer med unge i såkalt utsatte områder i Oslo, hvor tilliten til de offentlige aktørene mange steder er begrenset. Unge hun intervjuet trakk frem storebrødre som noen som bryr seg på ordentlig. Da handlet det ikke nødvendigvis om egen familie, men snarere unge voksne i området. Altså var de unge voksne i nærmiljøet en svært viktig del av landsbyen sett fra de unges perspektiv.

Det er komplisert å bygge et lag rundt barn og unge, og det er enda mer komplisert å bygge en landsby som inkluderer offentlige aktører, frivillig og ideell sektor, familie, beslutningstakere og lokalsamfunn.

En Gordisk Knute

Begrepet Gordisk knute kan være en passende metafor for å beskrive de komplekse utfordringene knyttet til å bygge en landsby eller et lag rundt barn og unge. En Gordisk knute refererer til et ekstremt komplisert problem somvirker uløselig med vanlige midler, og som krever en radikal eller kreativ tilnærming for å løses.

I historien om Aleksander den store, ble den Gordiske knuten løst ved å kutte den med et sverd - en kraftfull handling som symboliserer en besluttsom og ukonvensjonell løsning på et tilsynelatende uløselig problem.

Dersom vi bruker denne metaforen i forbindelse med utfordringene rundt tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid, kan vi si at: å bygge en landsby rundt barn og unge innebærer å navigere gjennom en rekke komplekse og sammenvevde problemer som overlapper på tvers av ulike sektorer, fagområder, institusjoner og sosiale relasjoner.

Utfordringer kan blant annet være ulike organisatoriske mål, ulike fagspråk og begrepsforståelser og ulik tilgang på ressurser.

Denne Gordiske knuten kan være de tilsynelatende uløselige hindringene som hindrer effektivt samarbeid og koordinering. For eksempel kan det være vanskelig å bryte ned siloer mellom ulike etater og få alle til å arbeide mot et felles mål. Det kan også være utfordringer knyttet til å integrere barn og unges medvirkning på en måte som faktisk påvirker beslutningsprosessene.

For å kutte den Gordiske knuten i en slik kontekst kan kreve en radikal endring i måten vi samarbeider på, kommuniserer og deler ansvar. Det kan innebære å etablere nye former for samarbeid som går utover de tradisjonelle strukturene, og å skape innovative løsninger som bryter med tidligere tilnærminger. Det kan også bety å utfordre eksisterende maktstrukturer og å gi barn og unge en mer reell innflytelse i prosessene som påvirker dem.

Det krever også en sterk vilje til å komme rundt byråkratiske hindringer og et felles ønske om se helheten i problemene - snarere enn å fokusere på enkeltstående løsninger. Dette innebærer en anerkjennelse av at for å løse de komplekse utfordringene som barn og unge står overfor, må vi være villige til å ta dristige grep og kanskje utfordre tradisjonelle måter å jobbe på.

Medvirkning

Medvirkning er en viktig del av det tverrfaglige og tverrsektorielle samarbeidet, og det henger tett sammen med ideen om å bygge en landsby rundt barn og unge. Medvirkning handler om å inkludere barn og unge som aktive deltakere i beslutningsprosesser som angår deres liv og deres utvikling.

Når vi erkjenner at alt henger sammen med alt, forstår vi også at barn og unges perspektiver, erfaringer og stemmer er nødvendige for å utvikle og skape de tiltakene og miljøene som påvirker dem.

Medvirkning betyr at barn og unge ikke bare sees som mottakere av tjenester, men som viktige bidragsytere i utformingen av disse tjenestene. Når barn og unge får muligheten til å uttrykke sine meninger og bli hørt, kan vi skape tiltak og løsninger som er bedre tilpasset deres faktiske behov.

Når barn og unge får delta i beslutningsprosesser, bidrar de med innsikt som fagpersoner og andre voksne kanskje ikke har, og dette kan føre til mer treffsikre og effektive tiltak. For eksempel kan ungdommers innspill være avgjørende i utviklingen av fritidstilbud, undervisningsopplegg eller tiltak mot mobbing.

Medvirkning styrker også opplevelsen av eierskap og ansvar hos de unge. Når de blir hørt og får være med på å forme beslutninger som angår dem, er det mer sannsynlig at de engasjerer seg aktivt i gjennomføringen av disse tiltakene. Dette kan igjen styrke fellesskapet og båndene mellom ulike aktører i "landsbyen", fordi det skapes en felles forståelse og et felles mål for alle involverte.

På slutten av seminaret om ungdomskriminalitet i Bergen 19. august konkluderte konferansier Sølve Rydland med følgende oppsummering: alle må ha noe å miste. Altså - de må ha noe de bryr seg om og betyr noe for dem.

Slik sett er medvirkning ikke bare et verktøy for å bedre tilpasse tiltak til de unge, men også en måte å styrke hele samarbeidet i landsbyen. Når barn og unge opplever at deres stemme har verdi og betydning, bidrar det til et mer inkluderende og helhetlig fellesskap, hvor alle aktører, inkludert de unge selv, arbeider sammen for deres beste.

Lokalsamfunnet, bedrifter og fagforeninger

Urie Bronfenbrenners økologiske systemteori belyser hvordan ulike miljøer og samfunnsstrukturer påvirker barns utvikling. Modellen er delt inn i fem nivåer: mikrosystemet, mesosystemet, eksosystemet, makrosystemet og kronosystemet (tilført modellen i ettertid).

Mikrosystemet, som inkluderer familie, venner, skole, og nabolag, representerer de nærmeste påvirkningskildene til barnet. Mesosystemet viser hvordan disse ulike arenaene spiller sammen og påvirker barnet.

Lokalt næringsliv kan sammenlignes med en aktør i mesosystemet, der ulike deler av samfunnet møtes og interagerer. Slik som partssamarbeid på en arbeidsplass innebærer samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere for å skape et sunt arbeidsmiljø, er det lokale næringslivet en viktig part i å bygge et trygt og støttende lokalsamfunn for barn og unge.

Her må vi også ta med at den måten ansatte opplever egen arbeidssituasjon på - igjen vil påvirke deres forhold til dem rundt seg, også utenfor arbeidsplassen.

Næringsliv, skoler, foreldre, og andre samfunnsinstitusjoner samhandler for å fremme trivsel, inkludering og utvikling blant de unge. Ved å jobbe sammen kan disse aktørene skape en helhetlig og støttende kontekst som gir barn og unge de beste forutsetningene for å vokse opp og lykkes. Landsbyen handler da om slike interaksjoner på tvers av samfunnsnivåer, der man deler det kollektive ansvaret for barn og unges utvikling.

Partssamarbeid

Det lokale partssamarbeidet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere påvirker ikke bare det interne livet i bedriften - men også hvordan lokalsamfunnet utvikles. Her er det rom for at næringsliv og fagforeninger tar et sterkere eierskap til samfunnsutviklingen.

Å bygge lag , eller bygge landsbyen, krever radikale endringer og en sterk vilje til å se sammenhenger og mot til å iverksette endringer.

Velfungerende lag må bygges - og lagene må sees i sammenheng og plasseres inn som en del av landsbyen.