Jeg har litt å si deg, du som jobber med mennesker

Skrevet av: Charlotte Smith Systad

Har du opplevd vanskelige møter med de du jobber for og med? Omgås du andre mennesker i det hele tatt? Leser du dette, kan det hende det blir lettere fremover.

Jeg er som alle andre mennesker, trukket mot å kategorisere det jeg ser og opplever. Det er en måte vi mennesker skaper oversikt, systemer og forståelse av verden rundt oss. Faren med kategoriene er at vi raskt faller i fella å forhåndsdømme nye situasjoner og mennesker, ved å plassere dem i én av boksene vi har laget oss, før vi har god oversikt over hvem vi står ovenfor eller hva det er vi opplever. Dette er et forsøk på å vise hvilke bokser du som møter mennesker i din jobb har en tendens til å sette folk i, og jeg gjør det ved å begå samme kardinalsynd selv, ved å dele menneskene jeg har møtt i røft to store kategorier. Jeg håper vi kan bli enige om at disse boksene fungerer for å systematisere verden, men er usle å bruke i menneskemøter mellom to eller flere.

I hele vårt samfunn er det et skjevt maktforhold, mellom saksbehandler i NAV og bruker, mellom den eldre på sykehjem og helsefagarbeider, mellom elev og lærer, mellom lege og pasient, PPT og foreldre, sjef og ansatt, foreldre og barn, lista er lang. Det er mennesker med makt til å ta beslutninger for andre, enten i ressurser, penger eller hva den andre personen skal gjøre og oppleve. I slike møter, er det to måter å snakke med den andre på, hvor den ene er fra en person til en annen, og den andre som en fagperson til en bruker/pasient/elev/forelder/barn/ansatt osv.

De gangene jeg snakkes til som en person, med noen som bruker navnet mitt, ordlegger seg med respekt og i en tone og et kroppsspråk som indikerer at jeg er viktig og interessant å høre på, sukker kroppen i lettelse og samtalen flyter lett. Jeg føler meg sett, forstått og rolig. Det betyr ikke at alle disse samtalene får et positivt utfall i forhold til hva jeg vil, men jeg går ut av rommet som et like helt menneske som jeg kom inn, og jeg har lyttet til det den andre hadde å si. Den jeg har snakket med, har fått viktig informasjon, og kan trolig ta bedre beslutninger ut ifra det.

I samtaler hvor kroppsspråk, ordbruk, benevning og tone indikerer at den jeg sitter sammen med opplever at jeg er et problem, vanskelig, en svakere part, er mindre informert, noen de skal håndtere, krysse av på en sjekkliste, en oppgave, mindre viktig enn dem eller en sak, stritter kropp og sjel med én gang imot. Jeg merker at jeg ønsker å argumentere, snakker høyere, raskere og med svulstigere ord, for å forsøke å bli hørt. Noen ganger går det helt motsatt vei, en følelse av skam og oppgitthet siger inn, og jeg blir stille, tilbaketrukket og viser lite følelser, jeg prøver å forsvinne. En tredje variant er at jeg forsøker å vise meg ekstra medgjørlig, jeg smiler og snakker den andre etter munnen, går med på ting jeg ikke ønsker eller er enig i, og jeg kjenner at jeg blir fryktelig liten inne i meg, og ofte frustrert etterpå. Den fjerde og siste varianten gjør jeg ikke så mye av, men den finnes, og det er å gå fra møtet eller aldri komme tilbake til et lignende møte igjen.

De som kan litt om psykologi, vil gjenkjenne de fire reaksjonsmønstrene jeg akkurat beskrev. Det er mange som har hørt om som “fight or flight- response", som først ble nevnt av Cannon i 1915.  I dag vet vi at det er minst fire ulike fryktreaksjoner. Min første beskrivelse var “fight” eller å kjempe, den andre er “freeze” eller å fryse, den tredje var “fawn”, medgjørlighet, navngitt etter hvordan en rådyrkalv vil være medgjørlig og tillitsfull om den blir fjernet fra moren av mennesker, istedenfor å vise frykt eller aggresjon. Den fjerde reaksjonsformen er “flight”, et forsøk på å rømme fra hele situasjonen. Felles for alle fire er at de er en fryktrespons, når amygdala i hjernen overtar for prefrontal cortex, den rasjonelle og tenkende delen av oss. Dette er en helt fysisk respons man i liten grad kan kontrollere slår seg på.

Noen får raskere fryktreaksjoner enn andre, det er de av oss som har opplevd traumer tidligere, eller har nevroutviklingsforstyrrelser som adhd og autisme. Der er amygdala sensitiv, og skrur raskt på alarmen. Alle får derimot slike reaksjoner, det er bare ulikt hvor mye som skal til før den alarmen skrur seg på. Når den er på, kan vi verken tenke godt, ta inn informasjon på noen god måte, eller ha helt kontroll over hvordan vi fremstår. Noen kan ha voldsomme responser med å skrike og utagere fysisk, noen unngår alt som minner om tidligere erfaringer og får angstanfall om de presses inn i slike situasjoner, noen står aldri opp for seg og sin sak, og noen forsvinner helt inn i seg selv i en mur av taushet.

Hvis du er lærer, saksbehandler, lege, sosionom, barnevernspedagog, sakkyndig, barnehagelærer, helsefagarbeider, sjef eller lignende, vil jeg tro at du har møtt alle disse variantene. Du har hatt to valg, å se på oppførselen som et problem, eller se et menneske som er redd. Hvis du så det redde mennesket, har du sikkert forsøkt å reparere situasjonen ved å roe ned og skape en bedre relasjon for å dempe frykten. Opplevde du situasjonen som vanskelig, har du kanskje kategorisert disse menneskene i en boks som heter “vanskelig” eller “problematisk”, og kanskje opplever du også et ubehag som utløser din egen fryktreaksjon. Du tenker kanskje at mennesket foran deg er ufordragelig, vrang, skummel, dum, pågående eller egoistisk. Min hypotese er at alle som kommer inn i møter med andre mennesker gjemt bak rollen og tittelen de har, og dermed snakker til andre som de er en elev, bruker, pasient, sak, forelder eller et problem, gjør dette fordi de i bunn og grunn forsøker å beskytte seg selv fra ubehag de tidligere har opplevd i slike møter, som har utløst deres egen fryktrespons. Å være i en rolle gir makt og avstand, og det er noe som demper frykt. Å komme inn i et møte som hele mennesket deg, gjør deg sårbar, akkurat som den du snakker til eller med.

Medisinen mot dette er å gjenkjenne hva som skjer, hos den andre og hos deg selv. Det finnes flere teknikker for å roe ned, men vit at det ofte tar litt tid når fryktresponsen først er utløst, minst tjue minutter. Pust med magen er et av de beste rådene, ta en pause og prøv igjen når alle er roligere et annet. Vær bevisst språk og kroppsspråk, og vit at det å samregulere, altså å gi den andre ro ved å være rolig selv, er det som fungerer like godt på voksne, som barn, i alle tenkelige relasjoner. Det fungerer i parforhold, det fungerer med eleven din, det fungerer med jobbsøkeren, pasienten og den demente eldre. Det fungerer. Jeg har fått skryt for at jeg er en god lærer fra elever og kollegaer, men min hemmelighet er ikke bare fra pedagogikk og faglighet. Det er at jeg går inn i møtene med elever som meg, Charlotte, som er trygg, for å møte Anders, Mohammed, Margrete og Aisha, og så puster jeg dypt, ofte. I møter hvor jeg er bruker, pasient eller moren til..., er jeg også Charlotte, men jeg er oftere en som er redd og oppfører meg deretter.

Hvis du evner å skifte perspektiv i dette, vil du oppleve en positiv spiral hvor møtene med mennesker, for det er det vi er, blir lettere og lettere. Jeg har et navn, jeg er en person. Du er en person. Kanskje vi ikke kjenner hverandre, kanskje vi har ulike roller og ulik makt, men vi er mennesker begge to. Kan du se meg? Jeg skal prøve å se deg.

Hilsen Charlotte; bruker, lærer, pasient, rådgiver, mor, fagbokkonsulent, naver og person