Tverrsektorielt samarbeid

Alle er opptatt av tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid. Det er viktig å sørge for unge ikke faller mellom 2 stoler, at vi driver med tidlig innsats, helhetlig arbeid og så videre. Til tross for dette sliter vi med å bryte ned siloene som setter rammer for velferdsstatens kompetente og velvillige hjelpere.

Vareproduksjonens logikk kan ikke overføres til velferdsarbeid og tjenester hvor tidsbruk og varierende kompleksitet er sentrale elementer. Skal man masseprodusere dukker eller radiostyrte biler er ulike produksjonslinjer logisk. Man produserer de ulike komponentene hver for seg før de settes sammen til ferdig produkt til slutt. Selv om det oppstår problemer på en av produksjonslinjene stopper ikke de andre opp. Enten får man ordnet problemet, eller så kjøper man inn den aktuelle delen fra andre. Det reduserer sårbarhet. Det er effektivt. Og effektivitet er logisk for bedrifter som skal ha overskudd.

Etter 90-tallets iver etter å bruke privat sektors effektivitetsverktøy i offentlig sektor har vi bygget et offentlig velferdssystem som motarbeider samarbeid på tvers av sektorer og etater. Vi mennesker er ikke satt sammen som et sluttprodukt av mange ulike deler, og kan heller ikke bli behandlet som det. Ulike aktører sitt silosystem for å ivareta adskilste problemstillinger for enkeltindividet fungerer ikke. Det må være en sammenheng. Èn endring resulterer i en annen endring. Resultatet kan være positivt eller negativt.  

Et forsøk på å løse problemstillingene som sektorisering og siloarbeid gir har vært å bygge stadig større organisasjoner. Det har imidlertid ikke løst utfordringene, men i mange tilfeller bare lagt sten til byrden ved å gjøre virksomhetene enda mer kompleks. Og som resultat av det, forsterke styringsregimene som står i veien for samarbeid.

Neste steg er å gå fra New Public Management til den midlere New Public Governence som har fokus på samskaping og at man sammen skal utvikle løsninger. Problemet er at denne styringsformen legger opp til å definere problemstillingene i felleskap, men gir ingen løsning på gjennomføring. For å klare å implementere de samskapte løsningene trengs det en endring av finansieringen av offentlig sektor.

Selv om viljen er til stede hos de mange ulike offentlige velferdsaktørene (skole, barnevern, politi, fritidsklubber, NAV stat, NAV kommune, PPT, kriminalomsorgen m.fl) så er de ikke finansiert for å drive samarbeid på tvers. De er ikke finansiert for å «løse» andre aktører sine utfordringer. Med en finansiering og målstyring som belønner fokus på adskilte oppgaver i et komplekst system, kommer vi ikke videre.

Enn så lenge så får vi gjøre så godt vi kan innenfor de rammene som er.