Bruk av tvang i behandling av psykiske lidelser er omdiskutert. Debattene handler både om fag og jus, der grunnleggende rettigheter står i sentrum – ofte med store interessemotsetninger mellom individ, familie og samfunn. Som oftest blir konklusjonen at vi skal ha «riktig» bruk av tvang. Men er dette et begrep som tilslører mer enn det opplyser?
For hva betyr egentlig «riktig» bruk av tvang? Hvem skal bestemme hva som er «riktig»? Har vi nok døgnkapasitet til å sørge for at tvangsbruken er «riktig»? Gir lovverket oss mulighet for å sørge for «riktig» bruk av tvang? Gjør ønsket om «riktig» bruk av tvang at vi gjør gode terapeuter til halvgode jurister? Og, kanskje viktigst, hvem skal bære risikoen – pasienten, de pårørende, fagfolka eller samfunnet?